Er det mulig at et stoff som brukes til å behandle opioid og alkoholavhengighet, kan forbedre livene og utsikterna til mennesker som lever med multippel sklerose (MS)?
Noen undersøkelser tyder på at det kan. Selv om det ikke er godkjent for slik bruk, blir lavdose naltrexon (LDN) i økende grad foreskrevet off-label for å behandle MS-relatert tretthet, et vanlig og ofte svekkende symptom på sykdommen.
Godkjent bruk av naltrexon
Naltrexon ble godkjent av U.S. Food and Drug Administration i 1984 for behandling av opioidavhengighet og i 1994 for å behandle alkoholforstyrrelser (AUD). Ved full anbefalt dose (50 til 100 milligram per dag) blokkerer naltrexon effekten av opioider og reduserer en persons ønske om å drikke.
I begge kapasiteter har naltrexon vist seg å levere beskjedne til dårlige resultater i herdende tilsetning, men kan være gunstig når det brukes som en del av et strukturert, direkte observert behandlingsprogram.
Off-Label Bruk av naltrexon
På det tidspunktet naltrexon ble først utviklet, begynte forskere ved Penn State College of Medicine å studere bruken av dette ved behandling av autoimmune sykdommer (der immunsystemet feilaktig angriper kroppens egne celler).
Multiple sklerose antas av mange å være forårsaket av en autoimmun respons og var blant de tidligste kandidatene for etterforskning. Hva forskerne fant var at ekstremt lave doser av stoffet styrket produksjonen av hormonendorfinet, noe som resulterte i økte energinivåer og en sterk anti-inflammatorisk respons.
Det ligner på hva som skjer under graviditet hvor økt endorfinproduksjon er forbundet med lengre perioder med MS-remisjon.
Selv om det foreløpig ikke er noen kliniske bevis for å støtte en hypotese, tror enkelte forskere på at LDN kan redusere alvorlighetsgraden og frekvensen MS-symptomer som tretthet, smerte, spastisitet, kognitiv dysfunksjon og depresjon.
Behandlingsanbefalinger
Når det er foreskrevet i slike små doser (mindre enn 10 prosent av det som brukes i avhengighetsterapi), anses LDN som trygt og godtolerert.
Doseringene som ofte foreskrives hos personer med MS-område, varierer fra 1,5 milligram til 4,5 milligram per dag. Det anbefales at personer med noen form for spasticitet ikke tar mer enn tre milligram daglig, da det kan bidra til muskelstivhet.
LDN kan tas med eller uten mat, men bør tas mellom kl. 9.00 og midnatt for å korrespondere med kroppens naturlige topp endorfinutløsning.
Den vanligste bivirkningen av LDD er levende drømmer som har en tendens til å avta etter den første uka eller to. Mindre ofte har irritasjon også vært kjent.
Overvejelser og kontraindikasjoner
En av hovedkonfliktene ved bruk av LDN er samspillet med mange av de sykdomsmodifiserende legemidlene som brukes til å behandle MS. Basert på stoffets farmakokinetiske virkning, bør LDN ikke brukes sammen med Avonex, Rebif eller Betaseron. Derimot synes det ikke å være noen konflikter med Copaxone.
Fordi det skilles ut fra kroppen gjennom leveren, anbefales LDN ikke for personer med hepatitt, leversykdom eller skrumplever.
LDN bør aldri kombineres med opiatbaserte stoffer, inkludert oksykontin (oksykodon), Vicodin (hydrokodon). Eller til og med kodeinbaserte hostesirup.
Gjennomgå gjeldende bevis
Mens populær konsensus kan foreslå at LDN bidrar til bedre helse og velvære hos mennesker med MS, har det faktiske beviset for det meste blitt blandet. Blant dem:
- En pilotstudie utført ved University of California i San Francisco inkluderte 80 personer med MS som ble behandlet med LDN i løpet av åtte uker. Selv om LDN ikke endret deltakernes fysiske funksjon eller kapasitet, ga det statistisk signifikante forbedringer i livskvaliteten (inkludert reduksjon i smerte og depresjon samt økt kognitiv funksjon).
- En fase II-prøve utført i Italia i 2008 så på 40 personer med primær progressiv MS på LDN-behandling i seks måneder. Til slutt var det statistiske forbedringer i spastisitet (47 prosent forbedret, 11 prosent forverret), men ingen forbedring i depresjon (56 prosent forbedret, 33 prosent forverret) eller tretthet (33 prosent forbedret, 41 prosent forverret). LDN var derimot assosiert med en statistiskforverringav smerte (28 prosent forbedret, 56 prosent forverret). En 17-ukers randomisert, kontrollert studie i 2010 fant ingen statistisk forskjell mellom mennesker som tok LDN eller placebo eller forbedring i livskvalitetsvariablene, inkludert smerte, energi, kognitiv funksjon og følelsesmessig velvære.
