Forskellige slitasjegiktbehandlinger anbefales til pasienter med ledsmerter, stivhet, hevelse og andre artrose symptomer. Pasienter blir ofte forvirret av så mange behandlingsalternativer skjønt – og ærlig talt vil de hoppe over hva som ikke fungerer og fokusere på hva som gjør. Hvilke artrose behandlinger er best?
Osteoarthritis Research Society International (OARSI) dannet en komité (11 reumatologer, 2 primærhelsepersoner, 1 ortopedisk kirurg og 2 eksperter på bevisbasert medisin fra 6 land) som gjennomførte en systematisk gjennomgang av behandlingsretningslinjer som eksisterte fra 1945 til januar 2006 for kne og hofte artrose.
Fra søket identifiserte komiteen 23 behandlingsretningslinjer for styring av kne og hofte artrose – 6 var opinionsbaserte, 5 var bevisbaserte og 12 basert på både sakkyndig mening og forskningsbevis. Gjennom en vanskelig prosess som inkluderte kritisk vurdering av eksisterende retningslinjer, systematisk gjennomgang av nyere bevis og øvelser for å generere konsensusanbefalinger – i siste rekke ble 25 behandlinger proklamert "et enkelt sett med oppdaterte anbefalinger."
Hver anbefalt behandling ble tildelt en SOR (anbefalingens styrke) poengsum. SOR for hver behandling var basert på retningslinjer fra retningslinjeutvalget etter å ha vurdert forskningsbevis for sikkerhet, effektivitet og kostnadseffektivitet. Den kliniske ekspertisen til komitémedlemmene bidro til å formulere SOR også, inkludert slike forhold som deres oppfatning av pasientens toleranse for behandlingen. SOR er uttrykt som en prosentandel som representerer gjennomsnittet av utvalgets medlemmers SOR-score for hver anbefaling, hvor 0% er den svakeste og 100% er den sterkeste.
For eksempel viser en SOR på 97% at komiteen i gjennomsnitt vurdert effekten, sikkerheten og kostnadseffektiviteten til terapien til å være svært høy.
OARSI understreket at optimal behandling for slitasjegikt innebærer både farmakologiske (medisinske) og ikke-farmakologiske (ikke-medisinske) behandlinger. Det var den første generelle anbefalingen. De andre 24 anbefalingene var delt inn i tre kategorier – ikke-farmakologisk, farmakologisk og kirurgisk. Ved siden av hver anbefalt behandling er SOR-prosenten.
11 Ikke-farmakologiske moduser av behandling for slitasjegikt
utdanning om mål for behandling og selvforvaltning gjennom livsstilsendringer (97%)
- aerobic, muskelforsterkende og vannøvelse (96%)
- vektreduksjon (96%)
- walking hjelpemidler ( 90%)
- henvendelse til en fysioterapeut (89%)
- fottøy og innleggssåler (77%)
- knestøvler (76%)
- vanlig telefonkontakt (66%)
- termiske modaliteter / varme (64%)
- akupunktur (59% )
- transkutan elektrisk stimulering (58%)
- 8 Farmakologiske behandlinger for slitasjegikt
Orale nSAID (93%)
- acetaminophen (92%)
- topisk NSAID og capsaicin (85%)
- svake opioider og narkotiske analgetika for ildfast smerte behandling) (82%)
- intraartikulære injeksjoner av kortikosteroider (78%)
- intraartikulære injeksjoner av hyaluronan (64%)
- glukosamin og / eller kondroitinsulfat for symptomavlastning (63%)
- glukosaminsulfat, kondroitinsulfat, og / eller diacerein f eller mulig forbedring i leddene og omkringliggende strukturer (41%).
- 5 Kirurgiske behandlinger for slitasjegikt
total leddutskifting (96%)
- unicompartmental kne-erstatning (76%) osteotomi og andre kirurgiske prosedyrer for å bevare leddene (75%) etter felles utskifting har mislyktes (69%)
- fellesvask (utvask) og artroskopisk debridement i knestartrose (60%).
- Eldre retningslinjer for behandling av slitasjegikt ble utviklet før NSAID undersøkes for potensielle hjertesykdommer (hjerteinfarkt og hjerneslag ). Forbindelsen av gastrointestinale bivirkninger og hjertesykdommer har forårsaket at NSAIDs blir brukt mindre. OARSI-komitémedlemmer mener at NSAID er effektive antiinflammatoriske legemidler, og at kortsiktig bruk kan være hensiktsmessig – når det vurderes individuelt.
- OARSI anbefaler ikke NSAID for langvarig bruk uten å vurdere pasientens historie.
- Samlet sett var det begrensninger i retningslinjestyringen av OARSI. Man kan peke på ubalansen av leger på komiteen – med ortopedkirurger og primærhelsetjenestene underrepresentert. Sikkert kunne man peke på den tunge subjektiviteten som var involvert i å utvikle en konsensus. Men likevel er det verdier i de nye retningslinjene, spesielt for pasienter, som mangler tilgang til alle de tidligere retningslinjene som ble behandlet av komiteen.
